Arbeidets historie

I forlengingen av 1970-årenes sosialhistoriebølge ble det i 1980-årene satt i gang mange historiske forskningsprosjekter i de nordiske landene der temaer fra arbeidslivet ble utforsket. Søkelyset ble rettet mot ulike aspekter ved arbeidet og de omgivelsene det foregikk i. Prosjektene handlet blant annet om fagorganisering, forhandlinger, sosiale relasjoner, klasseforhold, kjønn og arbeid, ledelsesstrategier, arbeidsprosesser, kvalifikasjoner, makt og kontroll. Mange av studiene var avgrenset til lokale arbeidsplasser, eller til bestemte bransjer og yrker. I stor grad handlet det om menn, og uten at kjønnsforhold ble tematisert. Perioden studiene handlet om, var først og fremst fra industrialiseringen og framover – og bare få av dem handlet om tiden etter 1950.

Det er derfor flere grunner til at vi vil foreslå at ’Arbeidets historie’ vies en egen sesjon ved det neste nordiske historikermøtet på Island i august 2007.

For det første har det skjedd mye med arbeidslivet de siste tiårene. I flere land pågår det politiske debatter, lovendringer og reformer som berører folks arbeid på grunnleggende måter. Det handler blant annet om arbeidsmiljø/sikkerhet, pensjonsordninger, familiepolitikk, barnehagepolitikk, arbeidstidsreguleringer og arbeidsmarkedstiltak. Videre er arbeidet blitt mer og mer vevd inn i ikke bare internasjonale, men globale relasjoner. Arbeidslivet berøres på flere måter av at produksjon flyttes til lavkostland. Og for stadig flere mennesker er det å søke arbeid blitt forbundet med å være flyttbar, også over landegrenser. Kvinnenes deltakelse i utdanning og yrkesliv har økt. Den mannlige forsørgermodellen har falt, i alle fall som en klar og entydig norm. Nye kunnskapsyrker er vokst fram. Med ny teknologi har det fulgt ikke bare nye kunnskapskrav og sosiale relasjoner, men nye helseplager og yrkeslidelser. Mange snakker også om økende brutalisering i arbeidslivet. Uansett er det lite tvil om at det i de senere tiårene har skjedd endringer, diskusjoner og brytninger som berører både arbeidets innhold, kulturer og sosiale relasjoner. Flere aspekter ved disse brytningene kan sees som like grunnleggende som de endringene som skjedde under den første industrialiseringa. Derfor bør de studeres av historikere.

For det andre har det skjedd viktige diskusjoner om teoretiske og metodiske tilnærminger innen sosial- og kulturhistorien i løpet av de siste tiårene – og i stor grad etter at arbeidslivshistorien hadde sin etablerings- og storhetstid i 1980-årene. På flere måter har disse debattene vært preget av energisk vilje til å proklamere program og posisjoner. Diskusjonene har ofte vært ført på et abstrakt og teoretisk plan. Samtidig har det i stor grad manglet en tilsvarende energi i forsøkene på å prøve ut det som er blitt erklært som nytt, i praksis. Som historisk forskningsfelt er folks daglige arbeid et felt som ligger godt til rette for å eksperimentere utradisjonelt både med kildebruk, analysemåter og framstillingsformer. Siden mange aspekter ved folks arbeid ikke har satt spor etter seg i skriftlige kilder, er det her ekstra viktig å tenke kreativt om hvordan ulike sider ved arbeidet kan og bør utforskes og presenteres historisk. Et nytt løft for arbeidets historie vil derfor trolig også kunne bidra nyskapende til historiske metodediskusjoner på mer generelt plan.